«Det er avgjørende for demokratiet vårt at hver enkelt ser seg selv som en verdifull brikke i fellesskapet, og opplever at deres meninger har betydning»
1) Hvem er du og hva er din rolle i Wergelandsenteret?
Jeg heter Emilie, er 33 år og kommer fra Oslo. Jeg er utdannet kulturformidler og bibliotekar og har jobbet med ungdomsmedvirkning de siste ti årene. Jeg begynte ved Wergelandsenteret i mars 2026 som rådgiver i Ungdomsseksjonen. Her har jeg ansvar for prosjektene «Sammen mot samehets» og «Ungdom som endrer verden». Begge prosjektene retter seg blant annet mot ungdomsråd i fylker og kommuner. Det har jeg tidligere jobbet tett med, så jeg er veldig glad for å fortsette å jobbe med denne målgruppen!
2) Hva var det som gjorde at du ville jobbe ved Wergelandsenteret?
Utover å få jobbe med svært kompetente kollegaer og en spennende portefølje av prosjekter, var jeg ivrig etter å få jobbe med demokratibygging og medvirkning både i faglig og praktisk forstand. I urolige tider for demokratiet føles det spesielt meningsfullt å møte unge folk og bygge deres politiske mestringstro – troen på at de selv er viktige og verdifulle medspillere i å bygge, opprettholde og videreutvikle demokratiet vårt.
3) Hvilke temaer/spørsmål brenner du spesielt for innen demokrati, menneskerettigheter og utdanning?
Jeg brenner for barn og unges rett til reell medvirkning, og for å tilrettelegge for barne- og ungdomsvennlige prosesser. Det er jeg veldig glad for at jeg får jobbe med hver dag i ungdomsseksjonen i Wergelandsenteret!
Jeg mener det er avgjørende for demokratiet vårt at hver enkelt ser seg selv som en verdifull brikke i fellesskapet, og opplever at deres meninger har betydning. Det ser jeg at mange av ungdommene erfarer gjennom våre prosjekter, og det gir meg skikkelig pågangsmot!
4) Hva er det folk ofte blir overrasket over å lære om deg?
Hmmm… Jeg er en forholdsvis gjennomsiktig og åpen person med følelsene utenpå kroppen, så jeg er usikker på om det er noe folk overraskes særlig over ved meg. Men det at jeg ikke så Løvenes konge før jeg var 28 år avstedkommer iallfall ofte sjokk og vantro hos andre.
5) Hva er en bok alle burde lese?
Alle bør lese mer enn en bok, så jeg drister meg til å nevne tre veldig ulike og helt uunnværlige bøker: Den koko, morsomme, helt særegne romanen Presens maskin av Gunnhild Øyehaug (vår beste nålevende norske forfatter – jeg er villig til å slåss for denne påstanden. Og jeg er pasifist, så det sier vel sitt!), den vakre, inderlige og lette Sommerboken av Tove Jansson, og den underlige og hjertevarme kortromanen The Ballad of the Sad Café av Carson McCullers.
6) Hvilket råd ville du ha gitt en yngre utgave av deg selv?
Å fortsette å ta imot mulighetene og vennene som dukker opp langs veien. Carpe diem og alt det der!
