«Jeg vil at alle skal få muligheten til å virkeliggjøre sitt potensiale og forstå hvilken kraft små møter, beslutninger og hverdagslige handlinger kan ha – hjemme, på jobb, i familien og i samfunnet.»
Hvem er du, og hva er din rolle i Wergelandsenteret?
Γεια σας! (Ya sas!)/ Hei 😊
Jeg heter Marianthi Antoniou. Jeg kommer opprinnelig fra Hellas og har bodd i Norge siden 2022. Jeg har en bachelorgrad i educational sciences med fordypning i ledelse og organisasjon, samt en mastergrad i menneskerettigheter og flerkultur.
Gjennom livet har jeg valgt å engasjere meg i en rekke ulike pedagogiske roller. Jeg har hele tiden villet lære, videreutvikle meg, undervise andre og utforske ulike tilnærminger til undervisning og læring. Jeg mener at lærere og pedagoger må søke å hele tiden utvikle seg, og jeg har alltid lett etter muligheter til å utvikle meg både faglig og personlig innen utdanningsfeltet. Som lærer og pedagog brenner jeg for å skape meningsfulle læringsopplevelser, bygge relasjoner og utvikle inkluderende fellesskap – med et særlig fokus på barns og unges medvirkning.
I dag arbeider jeg som prosjektleder ved Det europeiske Wergelandsenteret, hvor jeg koordinerer og bidrar til europeiske prosjekter om inkludering, deltakelse og opplæring i menneskerettigheter og demokratisk medborgerskap i Hellas, Polen, Ukraina og Norge. Blant prosjektene er Jewish Cultural Heritage, Classrooms against Bullying, AIEdu og MUCIT: Museums as Sites of Citizenship.
Gjennom disse prosjektene får jeg jobbe med et bredt spekter av temaer, blant annet forebygging av vold og mobbing i skolen, barns og unges medvirkning, demokratiske kompetanser, samt mulighetene og utfordringene som ny teknologi – f.eks. kunstig intelligens – bringer inn i utdanningen. Den siste tiden har en del av arbeidet mitt også handlet om å utforske koblingene mellom ikke-formell læring og kultur – særlig i museumssektoren – og hvordan museer kan være arenaer for demokratisk læring, deltakelse og dialog om kulturarv.
Alt arbeidet mitt ved Det europeiske Wergelandsenteret har gitt meg nye perspektiver, nye ideer og enda større motivasjon til å bidra til feltet!
2) Hva var det som gjorde at du ville jobbe ved Wergelandsenteret?
Mitt forhold til Wergelandsenteret startet sommeren 2023, da jeg tok mastergrad i menneskerettigheter og flerkultur ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) i Drammen. Jeg lette etter en praksisplass som kombinerte utdanning, menneskerettigheter og demokrati, og tok kontakt med senteret på eget initiativ. Den dag i dag er jeg takknemlig for at Wergelandsenteret ga meg en sjanse og støttet meg gjennom studiene.
Denne erfaringen bekreftet at senterets oppdrag og verdier samsvarte tett med mine egne. Tre år senere har jeg blitt en del av teamet som prosjektleder. I dag får jeg kombinere min bakgrunn innen utdanning med mitt langvarige engasjement for menneskerettigheter, demokrati, inkludering og aktivt medborgerskap, samtidig som jeg jobber med prosjekter som støtter lærere, barn og unge over hele Europa.
Arbeidet mitt ved Det europeiske Wergelandsenteret fortsetter å gi meg nye perspektiver, ideer og motivasjon til å bidra til feltet. Jeg er så glad for at senteret så et potensial i meg, trodde på meg og støttet meg gjennom studiene. Det har vært litt av en reise.
Hvilke temaer eller spørsmål brenner du mest for når det gjelder demokrati, utdanning og menneskerettigheter?
Jeg vil at alle skal få muligheten til å virkeliggjøre sitt potensiale og forstå hvilken kraft små møter, beslutninger og hverdagslige handlinger kan ha – hjemme, på jobb, i familien og i samfunnet. «Gå foran med et godt eksempel» er et uttrykk som har fulgt meg gjennom alle disse årene, og jeg mener det rommer en enorm kraft og et stort potensial, selv om vi ikke alltid er klar over det.
I en verden preget av usikkerhet, menneskerettighetsbrudd, utrygghet og krig er demokrati ikke et valg, men en nødvendighet.
Det er ikke alltid enkelt å praktisere demokrati; det krever tid og aktiv innsats. Det må trenes på, som enhver annen ferdighet vi ønsker å utvikle. Det krever også at vi lytter, utfordrer oss selv og av og til beveger oss utenfor komfortsonen, noe som kan være krevende. Men når hver enkelt av oss får rom og muligheter til å erkjenne vår egen rolle og vårt eget ansvar, kan helhetsbildet begynne å endre seg. Samtidig er denne erkjennelsen fortsatt langt fra universell.
Mitt perspektiv springer ikke ut av et idealistisk verdenssyn, men av en genuin omsorg for hverdagslivet vårt, lokalsamfunnene våre og måten vi møter hverandre på.
Det er også her jeg mener Wergelandsenteret knytter sammen verdier, handling og omsorg i utdanningsfeltet, ved å skape rom der mennesker kan lære, reflektere, delta og bidra til mer demokratiske og inkluderende samfunn.
4) Hva er det folk ofte blir overrasket over å lære om deg?
Det er et vanskelig spørsmål! Én ting nesten ingen gjetter, er at jeg kommer fra Hellas. En annen er at stedene hvor jeg føler meg mest hjemme er ikke er Athen, men Akrata, Kraków og Azé – en liten landsby i Frankrike.
P.S. Jeg har også et skjult talent: Å pakke bagasjerommet på bilen til lange reiser i ekte Tetris-stil. Uansett hvor mange kofferter og bager vi har, ser jeg alltid ut til å få plass til alt!
5) Hva er en bok alle burde lese?
Kanskje jeg er litt inhabil fordi jeg liker å utforske ulike pedagogiske tilnærminger, men akkurat nå vil jeg si De undertryktes pedagogikk av Paulo Freire.
Det jeg setter særlig pris på ved denne boka, er ikke bare tankene den presenterer om utdanning, dialog og myndiggjøring, men også alle diskusjonene og de ulike perspektivene den kan inspirere til.
Jeg synes at ei verdifull bok ofte er ei bok som får oss til å reflektere, stille spørsmål ved egne antakelser og gå inn i meningsfulle samtaler med andre – særlig når vi ser verden på forskjellige måter.
6) Hvilket råd ville du ha gitt en yngre utgave av deg selv?
«Ikke la noen overbevise deg om at det å drømme ikke er noe for deg.»
Jeg ville ha minnet mitt yngre jeg på å være nysgjerrig, stole på prosessen og ikke være redd for å gripe muligheter som kan føre til noe uventet. Noen av de mest meningsfulle erfaringene i livet mitt kom nettopp fordi jeg var åpen for endring, tok sjanser og trodde at nye muligheter kunne bli til virkelighet.
Tusen takk, kjære Veslemøy, for at du har skapt dette offentlige rommet hvor vi alle kan fortelle om livene våre – både på og utenfor Wergelandsenteret. Vi bærer alle med oss en forbindelse til barnet vi en gang var, og til den personen vi er i dag. Jeg tror vi alltid kan vende tilbake til disse sommerintervjuene og finne motivasjon, inspirasjon og oppmuntring til å fortsette videre.