Etter 22. juli 2011 utviklet Magne Raundalen og Jon Håkon Schultz en nasjonal veileder for lærere. I veilederen presenterer de «huskelapper» for lærere. Huskelappene kan være nyttig å ha med seg når du skal snakke med elever om andre terrorangrep eller alvorlige hendelser.
Ikke vente å se – gå for å se
Som lærer skal du aktivt sjekke hva elevene har fått med seg dersom du tror at de er unødig uroet av kritiske hendelser. Det gjelder hendelser hjemme og ute. Nyheter fra fjerne strøk kan virke nære når media bringer dem inn i stuen hver dag. Husk at alle aviser har en barneside, og dét er forsiden. Alle barn som kan lese, får den midt i ansiktet fra stativet og fra salongbordet. De verste forsidene skal faktisk ikke ligge der.
Gi voksen ryddehjelp
Tenk på hvordan du skal ordlegge deg når dine elever er blitt eksponert for forsider med krigstyper: drept av mor, kvalt mens de sov, slo datteren i hjel med slegge. Når vi ikke kan beskytte dem i mediehverdagen, må vi hjelpe dem å rydde, slik at de kan lagre frykten på et rolig sted i hjernen. Det samme gjelder når det forferdelige har hendt på hjemmebane. Da bør du først prøve ut det du har tenkt å si, sammen med andre forstandige voksne.
Barn trenger knagger
Gode knagger er ord og begreper som gjør at barnet kan forstå på sitt nivå, det vil si passende for sin alder. Får barnet faste knagger, kan de henge fra seg mye unødig frykt og bekymring, og de kan snakke om det som henger der. For små barn kan «langt borte, kommer ikke her» være en god knagg for en orkan. Andre ganger kan det hjelpe med «hender veldig sjelden, nesten aldri, jeg er ikke redd». Større barn trenger å få begrunnet del i din egen trygghet.
Våre beste voksenforklaringer
Når det verste har skjedd, ber barna om klar melding fra omsorgsfulle voksne. Hvis det er sterke følelser i sving, får de ikke lagret forklaringen skikkelig i hukommelsen. De må få den flere ganger. De blir forvirret dersom det er store variasjoner fra gang til gang. Forklaringene må ikke bli verre etter hvert. Derfor må det verste være med i den første samtalen. De vil ha, og de fortjener, vår beste voksenversjon i et språk de kan begripe.
Åpne for å forstå – lukke for å få fred
Den vanskelige samtalen om det vonde og det verste har som mål at barnet skal forstå og bli roet av å snakke om det. Da må vi forsikre oss om at de virkelig blir det. Når vi med vår samtale åpner opp for å snakke om det verste, må vi forklare barnet at vi gjør det for at de skal få kontroll over de plagsomme tankene. Det er ikke et mål å fremkalle sterke følelser, det er et mål å dempe de uutholdelige som allerede er der.
Kan vi snakke med barn om alt?
Vårt svar er et betinget ja. Fordi du skal tilpasse ganske nøye for tid, sted og barnets alder. Dette skal ikke skremme deg. I vår praksis som psykolog og pedagog kan vi ikke huske at vi har fått henvist barn som er blitt skadet av åpenhet. Forutsatt at barnet var godt forberedt, og vi hadde tenkt oss om slik at vi tok det litt langsomt. Likevel uten å nøle. Vi har bare arbeidet med skadevirkningene av fortielsen, forvirringen, hemmelighetene og redselsfantasiene.
Det er en utfordring å lytte så barn snakker, og å snakke så barn lytter
Dersom du snakker som et leksikon når barnet bringer frem et vanskelig tema, ser barna seg om etter døren. Det samme gjør de dersom du bare sitter der stum og lytter. Da tør de ikke å snakke med deg. Det gjelder å finne balansen slik at man ikke blir underaktiv og samtalen dør ut, ei heller overaktiv, for da slukner barnets oppmerksomhet. Når vi skal snakke med barn, hjelper det å tenke på at vi er skapt med én munn og to ører. Det betyr at vi skal lytte dobbelt så lenge som vi snakker.
Generasjonsplikten
Generasjonsplikten er en iboende praksis som vi finner i alle kulturer, og som består i at generasjonen av voksne systematisk overfører det viktigste de har erfart, til den oppvoksende generasjon. Det er den voksnes ansvar å hjelpe barna til å forstå omgivelsene. Det er ord og begreper som er forstandens verktøy. Det er vår plikt å fylle barnas verktøykasse slik at de får konkrete redskaper å benytte.
Det er urettferdig at barn skal være dobbelt så redde som oss voksne når de ikke trenger å være det, bare fordi vi ikke våger å snakke med dem. Det er ikke skadelig for barn å snakke, og det er ikke galt av oss å lytte.
